Lørdag – 08.08.20 – Sophias kreft

Vi måtte ta prøve av benmargen til Sophia før de kunne si sikkert at dette var blodkreft, eller Leukemi som det egentlig heter.

Vi ble flyttet tilbake til det samme akuttrommet. De ønsket å ta nye blodprøver for å sammenligne med de første. De ville også få på plass et perifert venekateter (PVK), som tidligere gjerne ble kalt veneflon.

Den første som fikk prøve seg var Jan-Erik, en sykepleier på barneavdelinga. Begge armene var allerede «brukt opp» etter blodprøvene tidligere på fredagen, og det var derfor vanskelig å skulle treffe de tynne blodårene til Sophia. Etter ett mislykket stikk på høyre arm ble anestesilege tilkalt.
Neste forsøk var venstre arm, også dette mislykket.
Ny anestesilege ble tilkalt og stikk etter stikk var mislykket.
For hver runde ble Sophia stadig mer hysterisk. Gråten ble til slutt så panisk at hun kastet opp, flere ganger. Klokken var rundt to på natten da de bestemte seg for å gi henne beroligende, før de fortsatte punkteringen av kroppen på 9 kg. Beroligende ble satt som en nesespray, og det gikk ikke lang tid før Sophia hadde gitt opp å sovnet. Hun var gjennomvåt av svette og oppkast.

De forsatte til klokke viste 03:15, da var overlege Lars Marius kommet ned og fikk en slutt på det som minnet mer om tortur enn helsetjeneste. Hun skulle tross alt i narkose senere på dagen og kunne like gjerne få ordnet disse tingene da.

07:45
Vi ble vekket av en sykepleier. Det var tid for narkose for å ta prøve av benmargen. Sophia skulle også få et sentralt venekateter (CVK) i halsen.
En tynn liten plastslange som legges inn i en stor blodåre. Et sentralt venekateter kan brukes i flere uker. Det legges derfor inn i de tilfeller hvor det langvarig intravenøs behandling (feks. antibiotika eller ernæring). CVK kan også legges inn når det er vanskelig å legge inn en vanlig venekanyle på arm eller ben.

08:20
Ble vi fulgt opp til anestesi- og operasjonsavdelingen, Sophia sov hele veien. Vi fikk begge to være med inn siden det var første gangen. Noen minutter senere var hun sovnet, igjen i panikk pga. masken hun måtte ha i ansiktet. Vi spaserte ned til rommet vårt, nå var det bare å vente, to timer hadde vi fått beskjed om.

Klokken 10:45 ringte de fra oppvåkningen. Sophia var ferdig og vi kunne komme opp å sitte med henne til hun våknet. Alt hadde gått fint og Sophia var i fin form, til tross for omstendighetene.